Ki kati!

Fredag morgen var det klart for avreise til de ulike distriktene. Bergen dro i en egen buss til Voi i Kenya. Vi dro sammen med Trondheim og Oslo til Kampala, hovedstaden i Uganda. Bussen brukte tolv timer til grensa (da er handlepause, dopause og matpause medregna) og etter vi fikk ordnet visum på grensa tok det snaue fem timer før vi var fremme på hotellet. Etter kvelds/nattmat var det veldig deilg å kunne legge seg i en seng!

                                        

På lørdag morgen dro Oslo-temaet videre til Kigali i Rwanda (ca like lang busstur som dagen før). Vi og Trondheim-teamet hadde et møte med Semei som er nasjonalkoordinator for CHRISC i Uganda og etter det dro vi på handletur for å handle inn nødvendig utstyr til seminarene. Etter lunsj på en pizzarestaurant møtte vi Semei på en skole som heter St Martins der CHRISC har treninger på lørdager. Vi så litt på at de spilte fotball før vi var med å spilte volleyball. Men ikke alle var med på volleyball. Det var nemlig noen små, veldig søte barn der som syntes det var veldig gøy å leke med oss (Det kan nevnes at det var jentene som var ivrigst på å leke med barna, men gutta ble med etter hvert). Etter å ha sagt hadet til de søte små var det tilbake på hotellet for å dusje og skifte før vi dro ut på restaurant. Vi spiste veldig god indisk mat

Semei kom og hentet oss på søndag morgen slik at vi kunne være med på gudstjeneste. Vi kom litt sent så vi fikk ikke med oss alt, men det var interessant å få med seg.  Trondheim-teamet dro etter gudstjenesten og resten av dagen ble brukt til å slappe av. På kvelden gikk vi på en indisk restaurant (det er ne del av de her). I Kampala er det betraktelig varmere og mer sol enn i Nairobi så fritiden skal brukes til å jobbe med brunfargen (det ser nemlig ikke ut som om vi har vært på tur i Afrika i to uker).

Ki kati betyr forresten hei på Luganda som er det mest utbredte språket i Kampala.